Ungene har akkurat sovnet. Og jeg har akkurat våknet. Hun ligger på sofaen klar til å sove. Hele kvelden er en eneste lang søvndyssende affære. Ute er det bekmørkt og hadde jeg ikke visst bedre kunne man tro det var høst.
Det er straks februar.
Knausgård er på TV i et program om én kjendis og to dødelige som alle er født på samme dato. Hun ligger i sofaen og sover, hun ser ikke på. Jeg tar en telefon. Jeg husker jeg leste “Ute av verden”. Fin bok.
Før likte jeg Knausgård. Nå liker jeg Tomas Espedal. Før likte jeg Ole Paus. Nå liker jeg Håvard Rem.
På en podcast i helgen hørte jeg om freewriting. Dette er noe av det samme. Så stopper det. Det tar slutt. Har ikke mer å by på.