odd bobb

Som barn på 90-tallet fikk jeg “Hvor hender det?” i posten fra NUPI et par ganger i året. Jeg leste mange av de. Og så satt jeg dem i en ringperm.

Jeg ble positivt overrasket over å innse at “Hvor hender det?” fremdeles eksisterer, men nå online.

Det er krig. Den er akkurat litt nærmere enn de krigene jeg er vant med fra 00-tallet og 10-tallet.

Solen skinner. Jeg holder meg inne. Jeg er jo tross alt meg. Jeg.

Har faktisk ikke sett Logan. Har faktisk bare sett én X-Men, den første. Har gjort litt research og bestemt meg for å se The Wolverine fra 2013 og Logan fra 2017. Nå: hører på NRK Klassisk / Filmmusikk med Wolfgang Wee. Høres ut som noe fra Batman.

Spesialutgave i dag. Spider-Man spesial. Det er altså ikke Batman, men Spider-Man. Danny Elfman. Derfor det høres ut som Batman. Savner Batman fra 1989.

Jeg har sett alle Spider-Man filmene med Tobey Maguire. De likte jeg egentlig, men jeg var også yngre den gangen.

Det er deilig å skrive mens fingrene flyter over tastaturet, særlig når jeg ikke kan høre tastene på grunn Spider-Man spesial på NRK Klassisk som treffer meg rett inn i ørene, gjennom hodeklokkene fra Sony.

Hodeklokker, ha ha.

Skrev ha ha i Google Translate, oversatte det til kinesisk (forenklet) og hørte på lyden av 哈哈 ...

Har ikke twitret i dag. Hva skal jeg skrive? Kanskje bare droppe det.

Drop.

Får ikke til kryssordet, får ikke sett ferdig påskekrimen, får ikke konsentrert meg om lesingen, får ikke skrevet noe som gir mening, får ikke til de skiene, får ikke til å like snø, skjønner meg ikke på påske, på på pah pah!

Skulle ha vært rapper – som ... noen.

Jeg skriver best hvis jeg har et publikum. Det finnes ikke kommentarfelt her. Kommer dette til å gå bra?

Fant to halvlitere Coca Cola i kjøleskapet. Det kaller jeg fulltreffer. Åpner den ene og drikker. Den er ikke like god som den iskalde halvannenlitersflasken jeg og en kompis drakk på gutterommet mitt for over tjue år siden, på vei hjem fra byen, vi hadde bestilt pizza fra Peppes på vei hjem, og kom hjem samtidig med den røde minivarebilen. Minivarebil. Burde sikkert ha vært bindestreker et sted. Får meg til å tenke på minibar. Jeg hadde det også jeg, en gang. Min egen minibar. Prøvde å vedlikeholde den, som på hotell, med brus og småflasker sprit, men det var av en eller annen grunn alltid tomt.

Drikker Cola, surfer litt på nettet, venter på en middag, lader en mobil, vurderer å lade en hårtrimmer jeg har kjøpt på grunn av Korona. Skulle liksom skinne meg, men ser at alle kjendisene gjør det, og vet ikke om jeg gidder.

Savner gode, gamle dager. Sendte derfor en “ticket” til kundeservice i et av selskapene jeg kjøper shell fra. Fikk i gang en liten samtale, fikk til og med fyren til å le (“haha”, skrev han). Det er ok.

Solen skinner, føles som en søndag, er tirsdag, snart påske.

Hadde noe mer på hjertet, men det får vente.

Sånn. Da var jeg på Twitter. @OddBobb

Kjempe

Kult

Det er et nytt år. Igjen. Og jeg føler meg ikke nevneverdig annerledes.

Likevel: I år skal jeg endelig skrive min roman. I år skal jeg få orden på min private økonomi. Og i år skal jeg felle en ulv.

On a Sunday morning sidewalk, I'm wishing, Lord, that I was stoned. 'Cause there's something in a Sunday That makes a body feel alone.

Jeg kjøpte meg en fyllepenn som jeg tenkte jeg skulle bruke til å skrive en roman, men jeg har ikke kommet i gang. Våknet i dag (søndag), kjøpte meg enda en eggdrop (hvorfor ikke?) og venter... venter... venter.

Internet var en gang et morsomt sted.

Jeg savner Journalspace. Vet ikke hvorfor. Savner de virtuelle vennene mine som nå bare idler.

Faen.

Jeg sitter på toget, leser, skriver, lytter, ser ut av vinduet, fjorder, fjell, en tunell eller to. Tunell. Tunfisk.

I London spiser jeg en toast med tunfisksalat. A spør meg om hva som er greia med at jeg liker tunfisk fra boks. Om jeg ikke vet at den er ihjelkokt ombord i båten og at det er helt sykt hvordan det er mulig å ødelegge en god fisk.

Forøvrig leste jeg en særdeles kritisk artikkel på Morgenbladets nettsider om Ole Robert Sundes forfatterskap, om hvordan han ikke kan norsk og er lat og .... ja, jeg husker ikke detaljene, men jeg forsto litt hva artikkelforfatteren mente – og han var innom ting som ligner på mine uttalelser om “idiosynkratiker”.

I London så jeg tre filmer på kino: Phantom Thread, Three Billboards in Ebbing..., og The Post. I den siste setningen brukte jeg Oxford-komma. A gjør meg oppmerksom på det. Jeg har egentlig aldri reflektert over et slikt komma, men jeg husker jeg var overdrevent interessert i semikolon for noen år siden. Kolon er i det hele tatt et interessant symbol og hva har det egentlig med tarmen å gjøre?

Jeg leste ut den siste boken til Niels Fredrik Dahl på flyet, “Mor om natten”. Det er hans siste bok, men den er kanskje ikke så ny lenger. Jeg vet ikke.

Jeg må skrive noe.

Jeg får lyst til å skrive noe om Daniel Day Lewis, noe om method acting, om min første sjef og hva han sa om method acting, men jeg sparer det itl en annen gang.

Jeg er litt kvalm, fordi dette er det fjerde avsnittet som starter med meg – eller: jeg. Og litt kvalm fordi jeg har drukket en kopp kaffe og spist to sjokolader jeg ikke hadde lyst på.

Foran meg sitter en fyr og programmerer. Det er sannsynligvis mer innbringende enn å sitte her og skrive. Før jeg tok ut laptopen fra sekken, tenkte jeg at jeg skulle skrive noe stort. Nå angrer jeg.

I utgangspunktet kunne jeg sikkert ha brukt resten av livet mitt i en kinosal.

I løpet av uken skal jeg gå på biblioteket og finne Stig Aasvik-boken. Vet ikke om bindestreken er på sin plass. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte et omslag til laptopen min i London – det var liksom en plan. Kjøpte i stedet en Amazon Echo, en genser, tre par sokker, tre boksere og noen bøker. Kjøp. Kjøp. Kjøp.

Leste en artikkel om Christel Alsos, at hun har fått seg kjæreste og at det var godt for henne, liksom vel fortjent, etter to vanskelige brudd (til sammen – i livet). Hører på hennes debut-album nå. Hun har fin stemme.

Dette blir bare for dumt, men jeg skriver det likevel. For å publisere må laptopen kobles til mobilen – akkurat nå er det dårlig dekning. Jeg aner ikke hva som skjer hvis jeg ikke får lagret dette. Blir det borte da? Kjenner ikke denne tjenesten godt nok.

Savner Journalspace.

Oppsummert: På toget. På flybussen. På flyplassen.

Jada, det er 2018, og det er lenge siden jeg tok min første kaffe på en Starbucks, men herregud hva er greia med navnet mitt (jeg er eneste kunde), og hvorfor er kaffen så besk?

Uansett: på toget hører jeg på utdelingen av P2-lytternes romanpris. (Spoiler-alert) Ole Robert Sunde er vinneren. “Penelope er syk”. Interessant forfatter, jeg tror egentlig ikke jeg har lest så mye av ham. Jeg henger meg opp i en del av det han sier, men særlig legger jeg merke til setningen som programlederen også stopper ved. Han sier: “Jeg er en idiosynkratiker” (hvis jeg hører riktig, han mumler litt). Programlederen stopper ham. Hva mener han? “Jeg er et følelsesmenneske”, svarer han.

Idiosynkrasi er ifølge Norsk Ordbok et adjektiv der den første betydningen er “som gjelder idiosynkrasi”, andre betydning er “særskilt for et individ”, altså noe enestående ved en person, som for eksempel at konen til Sean (Will Hunting sin psykolog, spilt av Robin Williams i “Good Will Hunting”) fiser når hun sover.

*** “Yeah, She's been dead two years and that's the shit I remember wonderful stuff these are the things I miss the most these idiosyncrasies that only I know that's what made her my wife and she had the goods on me too she knew all my peccadillos people call these things imperfections that's the good stuff that's what intimacy is all about the only way you find that out is giving it a shot.” ***

Ifølge anmeldere skriver Ole Robert Sunde lange setninger. Ikke i den siste boken. Han liker å snuble når han leser, og derfor vil han også skrive slik, sier han. Han er en idiosynkratiker. Hvis man i det hele tatt kan være noe slikt, så er vi vel alle det. Alle har vi jo våre særegenheter?

Det er ikke noe poeng å henge seg opp i det. Jeg lar det ligge. Jeg skal lese Ole Robert Sunde ved anledning. Jeg skal skrive roman ved anledning. Men først skal jeg reise til London.

Setter fra meg kaffen (ikke drukket opp), takker for meg, går til gaten for å boarde. Sammenblandingen av engelske ord i den norske setningen minner meg til slutt om noe Sunde sier i intervjuet sitt, han kan kjøkkenengelsk, fordi far var engelsk og hjemme kunne moren for eksempel si: Robert, go ut med the trash.

Happy groundhog day, forresten.

Ungene har akkurat sovnet. Og jeg har akkurat våknet. Hun ligger på sofaen klar til å sove. Hele kvelden er en eneste lang søvndyssende affære. Ute er det bekmørkt og hadde jeg ikke visst bedre kunne man tro det var høst.

Det er straks februar.

Knausgård er på TV i et program om én kjendis og to dødelige som alle er født på samme dato. Hun ligger i sofaen og sover, hun ser ikke på. Jeg tar en telefon. Jeg husker jeg leste “Ute av verden”. Fin bok.

Før likte jeg Knausgård. Nå liker jeg Tomas Espedal. Før likte jeg Ole Paus. Nå liker jeg Håvard Rem.

På en podcast i helgen hørte jeg om freewriting. Dette er noe av det samme. Så stopper det. Det tar slutt. Har ikke mer å by på.